Tweet This
 

Tilbake i 2015 åpner deg seg en mulighet. Karljohansvern i Horten med de historiske murbygningene har et lokale ledig. En mulighet som Marit griper med begge nevene. Geraldine Gallery er et faktum. Bostad har gode kontakter og trekker store navn til Horten, stiller ut kunst av Pushwagner og Munch og er i lokalavisene støtt og stadig. Hun er så visst ikke redd for å arbeide:

– Den første tiden jobbet jeg 30 % med mine egne ting. Og 100 % med galleriet! Helt siden jeg gikk ut i jobb etter Westerdahls har jeg malt om kveldene og nettene, når jeg har hatt fri, forteller hun. Snart presser det seg fram et ønske om å ikke bare jobbe i kulissene. Hun velger å hoppe:

– Jeg skjønte at hvis jeg ikke satser på mitt eget nå, så er jeg dum! Mine malerier fikk mer og mer oppmerksomhet i London og hos Saatchi Art. 

 
 

Men Marit Geraldine Bostad har ikke et kunsternavn i Norge. Og ingen kunstnerbakgrunn. Det er ikke enkelt å få innpass. En kveld hun mottar nok et avslag, denne gangen fra Østlandsutstillingen, tenker hun: – Hva er det med Norge? 

Nærmest på trass sender hun en søknad til The Other Art Fair i London, noe hun tilfeldigvis kom over da hun kikket på noen gallerier på Instagram. Hun glemmer hele greia like fort. Stor er derfor overraskelsen da kunstkomiteen for utstillingen i London gratulerer henne med plass på utstillingen.

– DA starter mitt store eventyr! 

 
For ikke å snakke om Londons befolkning.
De går ikke på ski i helgene. De går på gallerier!
— Marit Geraldine Bostad
 Marits stand på "The Other Art Fair" i New York, juni 2017. Foto: Privat

Marits stand på "The Other Art Fair" i New York, juni 2017. Foto: Privat

Fra "The Other Art Fair" i London, april 2017. Foto: Privat

Plukkes ut

– Jeg ante ikke hva jeg dro til. Men jeg skjønte snart at dette er stedet der alle som formidler kunst kommer innom. For ikke å snakke om Londons befolkning. De går ikke på ski i helgene. De går på gallerier! Jeg tror londonere har dratt på utstillinger siden de var tre år gamle. Det er køer. Og titalls tusen besøkende.

Marit selger halvparten av bildene sine og blir lagt merke til av Saatchi Art sinsjefskurator Rebecca Wilson som anbefaler kunstnere på ver­ dens største online galleri. Snøballen har begynt å rulle. Fra nå av presenteres Marit Geraldine Bostad til stadighet i Saatchi Arts kurateringer og features. Slikt blir lagt merke til. 

Trøkk uten like

Livet snus på hodet. Fra å presentere andres kunst er det Marit Geraldines kunst som reiser verden rundt. På siste The Other Art Fair i London er det 120 kunstnere fra hele verden. Saatchi Art plukker ut fire kunstnere som de anbefaler spesielt. En av dem er maleren fra den nedlagte marinebasen i Horten.

– Jeg fikk et trøkk uten like på standen min. Det var helt sykt. Gleden over å bli løftet slik frem kan nesten ikke beskrives i ord, forteller hun takknemlig.

Marit Bostad har fått samlere i London og kuratorer eller art advisors som stadig finner nye prosjekter til kunsten hennes. 

 

Foto ovenfor: privat

– Jeg gjør ingenting her hjemme annet enn å produsere. Kunsten min lever egentlig bare ute i verden. Bildene har blant annet vært i Milano, Madrid, Edinburgh og Singapore. Men så kommer det endelig en e–post fra Fineart i Oslo som har lagt merke til henne, de lurer på om hun kunne tenke seg et samarbeid. Sommerutstillingen på Tjuvholmen er det første prosjektet. Der stiller hun ut noen store, helt nye verk. 

Alle foto nedenfor: privat

 
 

Formidler det som er verdt å ta med seg

Maleriene er i hovedsak abstrakte. Og ekspresjonistiske.
– Jeg liker at folk kan se hva de vil og skape sine egne møter i bildene mine. Jeg ønsker ikke å prakke noen tolk­ning på noen. Hvis de ikke vil, da.
– I malingen drar jeg med meg det som er verdt å dra med seg. Det kan være kommunikasjon mellom mennesker eller bare ting som jeg finner spennende. Jeg har funnet ut at jeg kan lagre spesielle opplevelser. Som i en datamaskin. Så kan jeg ta det fram lag på lag. Som i Photoshop! For eksempel var det en gang en samtale mellom et par. De sa ikke stort men jeg fikk med meg mye likevel som jeg synes var så fasci­nerende. Så tolker jeg det i farger, uttrykk og bevegelse.

– Eller så kan det for eksempel være et reiseminne som jeg oversetter til lerretet. Man må bevisst åpne opp noen skuffer og la seg påvirke. Det abstrakte har så lang levetid. En påbegynt historie kan fortsettes av noen andre, forklarer kunstneren. 

 
 

Skiller seg ut

Uten kunstnerbakgrunn er det kanskje lettere å bryte regler. Marit Bostad tror i alle fall at bakgrunnen hennes gir henne en fordel:

– Jeg legger jo merke til at jeg ikke ser noe som er helt likt mitt der ute. Jeg skiller meg ut. Det var dette jeg fikk høre da jeg var i London også, at jeg hadde et helt eget uttrykk. Uten kunstskole har jeg ikke gått igjen­ nom skjemaer og skrevne regler. Ei heller lært hvordan ulike teknikker skal og bør utføres. Jeg har fått anledning til å skape min egen tilnærming til det hvite lerretet. Skummelt, men også veldig befriende.

Oppvaskbenken i atelieret er full av gafler, plastgjenstander og skraper som har vært i bruk for å få til akkurat den over­ flaten hun vil ha. Penslene får ofte ligge i fred. Det er noe av det som gjør verkene hennes unike og hun er alltid på jakt etter det perfekte verktøyet: – En gang måtte jeg i søpla for å redde en helt perfekt isskje av plast! 

 
.....der jeg kan kjenne på kroppen at et maleri kan gi og bety så mye.
— Marit Geraldine Bostad
 

Fritt og forferdelig

Hun fortsetter; – Som regel er maleriene mine bestående av tre lag. Det er i hvert fall slik det har blitt etter tusenvis av timer med prøving og feiling. Jeg liker å la lagene møtes, og søker alltid etter å ta bort det overflødige. Alt må være der fordi delen gir noe tilbake. Jakten på en slags essens, når lagene balanseres. Og når balansen er der, så må det hele ut av balanse, for å komme videre. Jeg lever i en søken på noe jeg aldri helt vet hva er, og styres av følelser og impulser.

Det er helt fantastisk fritt og givende, men kan også være helt for­ferdelig. Du må like din egen ensomhet, din egen stemme. Og finne trygghet i deg selv, stole på valgene dine. På en dårlig dag kommer tvilen snikende, hvordan gjorde jeg dette igjen? Og hvorfor? Men så kommer møtene med folk, der jeg kan kjenne på kroppen at et maleri kan gi og bety så mye. 

Historien fortsetter

Det er ingen tvil om at bildene treffer. – Det er noe som aldri helt kan forklares. Noen vil få en opplevelse som gjør at de ikke klarer gå ut igjen. Da har de sett noe som ingen andre har sett. Det gjør den helt store forskjellen. De fortsetter sin historie så da vil jeg ikke ødelegge den. Det har hendt at folk har begynt å gråte når de ser et bilde. Men heldigvis skjer ikke det hver dag da, ler Marit Geraldine Bostad.